Du bruker en gammel nettleserversjon. Bruk en støttet versjon for å få en optimal MSN-opplevelse.

Toppsaker - Livsstil

Hva er egentlig en bunad?

VG-logo VG 16.05.2018
TRADISJON? – Bunader er ikke direkte folkedraktene bøndene gikk med til hverdags eller kirke på 1800-tallet, skriver historiker og bunadsentusiast Unni Irmelin Kvam. © Foto: Kjetil Husebø TRADISJON? – Bunader er ikke direkte folkedraktene bøndene gikk med til hverdags eller kirke på 1800-tallet, skriver historiker og bunadsentusiast Unni Irmelin Kvam.

Det snakkes mye om bunadsregler og -tradisjoner, men vi glemmer kanskje det viktigste: Bunadene ble komponert i det forrige århundret.

UNNI IRMELIN KVAM, historiker og forfatter av Min bunad-bøkene

Vet vi nok om hva en bunad egentlig er? Da jeg selv byttet bunad for noen år siden, gikk det opp for meg at jeg kunne ganske lite om min bunad. Det hersker stor forvirring rundt bunad, og mange har overraskende liten kunnskap om sin egen bunad, eller er usikre når de skal skaffe seg bunad. Det er fullt ut forståelig.

I de to bøkene Min bunad. Nordlandsbunaden og Min bunad. Beltestakken fra Telemark forsøker jeg å gå inn på den rike kultur- og håndverkstradisjonen som ligger bak bunadene slik vi kjenner dem i dag. Å kjenne til bunadstradisjoner gjør oss i stand til å foreta sikrere valg når man skaffer seg bunad. Det snakkes om regler og tradisjoner, men så glemmes kanskje det viktigste folkedraktforsker Aagot Noss fortalte oss: Bunader er komponerte i det 20. århundre.

Bunader er ikke direkte folkedraktene bøndene gikk med til hverdags eller kirke på 1800-tallet. Bunader kan riktignok ha stor likhet, elementer eller inspirasjon fra de nevnte folkedraktene, men bunader er, i større eller mindre grad, utviklet og utformet.

Bunader har ett opphav – og én mor: Hulda Garborg. I sin iver etter å «fornorske» på 1890-tallet, engasjerte Hulda seg i «norskdomsrørsla». Hun jobbet for nynorsk, folkedans og teater. Med Det Norske Spellaget som arena, ble forfatterfruen Hulda Garborg A-kjendis der hun reiste rundt i Norge med folkeviseleik og nynorskteater. Selv danset hun i en forenklet Hallingdrakt og med utgivelsen Norsk Klædebunad (1903/1917) ble hun «alle bunaders mor».

I mellom- og etterkrigstiden overtok Klara Semb, og fokuset ble rettet mot de historisk korrekte bunadene – hva nå det skulle og kunne være. Først på midten av 1950-tallet var tiden moden for å dokumentere folkedrakttradisjonene bunadene bygger på. Den nøysomme og hardtarbeidende folkedraktforsker Aagot Noss fikk oppdraget. Det var på overtid og et godt initiativ i sin samtid, og for vår nåtid. Dokumentasjonsreisene, arbeidet og vitenskapeliggjøringen av folkedrakt er kunnskap bunadsutviklingen har nytt godt av – da som nå.

Nøster man i historien, ser man at bunadsnemnder, lag og enkeltpersoner har utviklet bunader etter ulike metoder gjennom 1900-tallet. «Nasjonalen», Hardangerbunaden, var på slutten av 1800-tallet det fremste symbolet på at man hadde såkalt «nasjonalt sinnelag». Det fortsatte med «Hulda-drakten», som takket være Spellagets iherdige turneer, førte til at Hallingdrakten ble populær helt opp til Nord-Norge på begynnelsen av 1910-tallet, noe mange kan finne absurd i dag. Da selvstendighetsrusen hadde gitt seg i 1905, begynte man på 1920-tallet å utvikle regionale bunader.

I Nordland hadde landsdelen fått sin egen «bunadsmor», Astrid Langjord, som iherdig jobbet innenfor Hålogaland Ungdomslag for å utvikle en bunad fra regionen. Nordlandsbunaden, som med hornmusikk i brystet og Nitimen på øret, kåres til Norges vakreste bunad år etter år, ble til som barn av sin tid. I dag kniver Nordlandsbunaden og Beltestakken årlig om tittelen «Norges vakreste», men dette er svært forskjellige bunader. Det vet telemarkingene svært godt. Det hindrer ikke nordlendingenes patriotiske lynne.

Telemarkingene står støtt i sin egen tradisjon. Med rike tekstilfunn, hang til tradisjoner og solid håndverk, står Telemark tidvis som det norskeste som finnes. Det er ikke til å undres over at mange vil ta del i det! Erik Werenskiolds maleri September/Fra Telemark fra Gvarv i Telemark viser to ungjenter i beltestakk. Bildet ble malt sommeren 1883, og ble sporenstreks kjøpt inn til høstutstillingen samme år og dermed innlemmet som en del av Nasjonalmuseets samlinger i en tid der kunsten nettopp skulle bidra i nasjonsbygging i årene frem mot 1905. Malerier som dette har så til de grader formet historien om «det norske». Symbolikken står fast: Den norske bondestandens liv – og håndverk – er fellesskapsfortellingen nasjonen Norge samlet seg om i disse årene. Ekstra stor gjennomslagskraft får maleriet fordi det har vært stilt ut siden 1883. Lenge etter at felespiller Kristiane Lund spilte til Nes dansarring som danset i beltestakken på 1960-tallet, kledde H.M. Dronning Sonja seg i beltestakk under OL på Lillehammer i 1994 – kanskje nettopp for å vise fram det norskeste vi har? Siden den gang har denne bunaden blitt populær også utenfor Bø og Sauherad i Telemark. Er Telemarkingenes beltestakk i ferd med å bli den nye «Nasjonalen» og vil bunaden få samme utbredelse som «Hulda-drakten»?

Estimert finnes rundt 2,5 millioner bunader i norske skap, loft og kister til en verdi omkring 30 milliarder kroner. I tillegg kommer immaterielle verdier: Bunad representerer håndverk som ikke lenger finnes i det alminnelige kunnskapsminnet. Når håndverk i dagens samfunn har blitt formingsfag, evner ikke folk flest rosesøm eller brikkeveving, men har akkurat nok kunnskap til å følge de siste interiørtrendene og DIY-prosjekter. Det gjør kunnskapen om bunadshåndverk ekstra ettertraktet. De som har tid, flid og kunnskap, har også håndverkets iboende kulturelle kapital. Bunader er dessuten følelser og magi, vi tillegger festplagget så mye mange plussverdier, kanskje fordi det er bunad vi ikler oss i til høytider, der vi allerede har følelsene utapå?

Når ni av ti (kvinner) får bunad til konfirmasjon, er ikke bunad bare det vakreste plagget man eier, det er også et identitetssymbol: Bunad gir voksenpoeng! I alle kulturer finnes overgangsritualer som markerer at unge blir voksne. I Norge har bunaden blitt en slik overgangsmarkør.

Når prisen på bunad kan bli omtrent det samme som en sliten bruktbil uten EU-kontroll, skylder vi oss selv – og konfirmanten – å sette oss inn i egen bunadstradisjon når vi skal velge mellom stoffer, sting og sytradisjoner. Kan vi egentlig nok til å skille godt håndverk fra det semrere?

Kunnskap om egen bunader et godt startpunkt for dialog om bunad, kanskje mer enn hastige råd om paraply og solbriller. Elsker man bunaden sin, burde man gå mer på museum og oppsøke kunnskapen som finnes hos lokalhistorikere, håndverkere og bunadsprodusenter.

Prøv vår valutakalkulator 

Har du fått med deg denne? 

NESTE
NESTE

Annonsevalg
Annonsevalg

Mer fra VG

image beaconimage beaconimage beacon