Her blir huset til Smirnov-familien endevendt av russiske soldater: - Jeg følte en enorm avsky

KYIV/HOSTOMEL (Nettavisen): - Datteren min ringte meg 24. februar. Hun sa; «Mamma, det er krig».

Alla Smirnov minnes tilbake til starten av marerittet.

Nettavisen og Alla kjører på hovedveien mellom Kyiv og Hostomel – en rolig forstad som ligger en times kjøretur utenfor hovedstaden. Familien hennes har vært bosatt i Hostomel i åtte år, helt siden de måtte flykte fra hjemstedet sitt i Luhansk, grunnet kamper i området.

- Vi sier dette er den andre krigen. Den første krigen var i 2014, da vi flyktet for første gang.

I mars i år ble de drevet fra hjemmet sitt for andre gang.

Da kjørte hun og familien samme rute som vi nå kjører, men i motsatt retning – mot sikkerhet.

Les også: Tre måneder siden krigen startet: - Nå kontrollerer russerne 90 prosent

Knust idyll

Vi passerer den ødelagte broen i Irpin, og fortsetter mot Butsja og Hostomel. Mellom grønne trær og frodige hager ser vi restene etter intense kamper og udiskriminerte angrep på sivilbefolkningen. Bolighus og butikker er totalraserte og utbrente. Høyhus har enorme hull i sidene, og vinduer er blåst ut fra omtrent hvert bygg man ser på.

Bakenfor ødeleggelsene ser vi likevel konturene av fredelige og idylliske nabolag, med nærhet til naturen. Det var dette familien lette etter da de flyktet fra den første krigen. Valget ble nabotomten til flyplassen i Hostomel. De hadde også bodd ved flyplassen i Luhansk, som i 2014 var åsted for harde kamper mellom ukrainske styrker og russiske separatister. Alla var skeptisk til å bosette seg ved enda en flyplass, men ektemannen hadde overbevist henne.

Ønsket å bli værende

- Jeg var i fornektelse da datteren min ringte, forteller Alla, mens hun styrer bilen gjennom de ødelagte kvartalene.

- Jeg sa: «Det blir bra, det kommer til å gå bra».

Datteren Anastasia, som bodde i Butsja, bestemte seg likevel for å flykte umiddelbart. Alla ville bli værende i hjemmet, sammen med ektemannen Vadym, og sønnen Ilia.

- Jeg gikk ut i hagen etter at hun ringte. Det var tidlig på morgenen, og helt stille. Jeg gikk og la meg igjen.

Så ble hun og familien vekket av et høyt smell. Etter det kom stillheten aldri tilbake.

- De angrep både Kyiv og Hostomel samtidig, og vi kunne se alle kampene fra vinduene.

Først hørte de eksplosjoner som kom nærmere og nærmere. Deretter kom helikoptre og jagerfly. Russiske fallskjermjegere ble sluppet over rullebanen, som ble forsvart av ukrainske styrker.

Flyplassen i Hostomel var et av de første målene for Russland i starten av invasjonen. Den var et strategisk punkt for å fly inn styrker og våpen, og ble raskt tatt av russiske fallskjermjegere. Ukraina gjennomførte flere vellykkede motangrep, men til slutt hadde russerne fullstendig kontroll.

Les også: Slaget om Hostomel flyplass

Hat, ikke frykt

Gjennom kikkerten kunne familien se russiske stridsvogner rulle innover nabolaget.

- Det kom bare mer og mer, gjennom hele dagen, forteller Alla. Likevel kjente hun ikke på noen frykt.

- Jeg klarte ikke å ta det innover meg, jeg forstod ikke hva som skjedde.

I stedet for frykt, dukket plutselig hatet opp.

- Jeg følte mer og mer hat mot russere. Jeg følte jeg kunne skutt soldatene hvis jeg hadde hatt et våpen, sier Alla. Et flakkende blikk ser bort på et utbrent hus.

- Så gikk hatet enda lenger. Jeg følte jeg kunne drept kvinner og barn.

I speilet tørker Alla en tåre, mens hun rister vekk minnene fra hodet.

Kampene økte i intensitet, og familien ble vitne til skuddvekslinger mellom de krigende partene. Dagene ble markert med kryss på veggen. På det femte krysset dukket frykten opp.

Les også: Ukrainske Anna byttet ut vakre modeller med krigsscener: - En ting det er umulig å bli vant til

- Da var både TV- og mobilnettet borte. Vi fikk ingen nyheter. Og det var det skumleste – å ikke vite hva som skjedde, eller hva som kom til å skje.

Alla vurderte å skrive en dagbok, men hun var redd for hva russerne ville gjøre hvis de fant den.

Livreddende nabokrangel

Alla og Nettavisens utsendte svinger inn på en liten grusvei. Til høyre ligger den beryktede Hostomel-flyplassen. Til venstre ser vi et dypt krater, samt en udetonert artillerigranat. Familien venter fortsatt på at bomberyddere skal fjerne den.

Rett frem står en telefonstolpe - plassert halvveis ut i grusveien.

- Vi har kranglet med naboene i flere år om den stolpen. De fikk satt den der, fordi de ikke ville ha trafikk foran huset.

Årsaken til nabokrangelen skulle ende opp med å redde livet til familien.

- Stolpen får enden av veien til å se ut som en blindvei. Den russiske stridsvognen hadde kjørt helt opp hit, før den snudde. De skjønte ikke at det lå hus lenger bort i veien.

På dette tidspunktet hadde familien fått høre via venner at soldatene lette etter menn i husene.

Veien vekk

Bilen stanser foran huset til familien. Ytterveggen er pepret med hull fra granatsplinter og kuler. De nyinnsatte vindusrutene har fortsatt teip og plast på seg, men gardinen med kulehull har enda ikke blitt byttet. Rundt beina på Vadym, Anastasia og Ilia løper hunden Rich, og familiens tre katter.

Vadym fortsetter på historien der Alla slapp den i bilen.

- Vi begynte å gå tomme for mat, og det kom enda flere stridsvogner. Til slutt ble vi enige om å evakuere 11. mars.

Etter 16 dager med krigen foran dørstokken, var det endelig på tide å søke sikkerhet. Datteren ventet allerede hos slektninger vest i landet. Men da mobilnettet var nede, hadde hun ikke hørt fra familien på nesten to uker, forteller Anastasia.

- Det var forferdelig, rekker hun å si, før hun bryter sammen i gråt, og gjemmer ansiktet bak glasset.

Bilen ble fylt opp med de viktigste eiendelene, samt mat, drikke, og penger. Bagasjerommet inneholdt flere bensinkanner, da de ikke visste om de fikk fylt på veien.

- Vi hørte at russerne skjøt på alt de så, og vi var redde for at bensinen skulle bli truffet hvis vi ble angrepet.

Hunden Rich fikk bli med på lasset da de evakuerte, men kattene måtte bli igjen.

Da de forlot Hostomel måtte de forbi en russisk veikontrollpost. Soldatene var fulle, men de lot dem passere. En av de første veistrekningene var full av granathull, og de valgte å kjøre ut på en gruslagt sykkelvei som gikk parallelt i skogen.

- Vi måtte rydde vekk flere trær, og for hver meter lurte vi på om vi kom til å sette oss fast.

Men de kom seg omsider ut på veien, hvor de kom ansikt til ansikt med en russisk stridsvogn.

- Heldigvis svingte den av veien før vi møtte den. Vi hadde sett video av biler som bare ble kjørt over, sier Alla.

Hun tar en pause, ser ut i luften.

- Min største skrekk var at bare én av oss skulle dø, og at resten måtte leve videre med tapet.

Til slutt kom familien frem til en offisiell evakueringskolonne som kjørte vestover. Vadym beskriver en kø på flere mil, hvor folk hadde hengt hvite håndklær og t-skjorter på utsiden av bilen. I enden av ferden var både tryggheten og datteren.

Les også: Ikke-ukrainske flyktninger dør mellom Polen og Hviterussland: - Jeg glemmer aldri da de lo av barna

Russiske inntrengere

Men selv om familien nå var på trygg grunn, skulle russiske soldater snart igjen tråkke inn i livene deres.

- Dagen etter vi evakuerte – 12. mars - kom russiske soldater til huset vårt. Vi kunne se de på overvåkningskameraet, forteller Vadym.

Han viser skjermdump fra hendelsen på mobiltelefonen. Bildene viser to bevæpnede russiske soldater som tar seg inn i huset, og går ut med flere av familiens eiendeler.

- De tok alt vi hadde av alkohol, samt fotokamera og iPad, sier Alla.

- Jeg følte en enorm avsky. De hadde tråkket inn i alle eiendelene våre, og det mest intime vi hadde.

Heldigvis forlot soldatene huset igjen, etter å ha endevendt på alt de hadde og eide. Flere av naboene til familien opplevde nemlig at huset ble okkupert, og at soldater både sov og jobbet i rommene.

- Soldatene ville ha hus med god oversikt, men vårt ligger nede i en liten dump.

Okkupantene brukte bokstaven «V» for å markere husene de hadde besøkt. Hvite V-er er plassert rundt på husvegger og gjerder i nabolaget. Symbolet var til og med malt på en skapdør hos Smirnov-familien, som allerede har blitt malt over.

Heldige i en meningsløs situasjon

I slutten av mars trakk russiske styrker seg ut av Kyivregionen og Hostomel, og kort tid etter var familien på vei tilbake til hjemmet sitt.

- Jeg var så redd for å se hvordan det hadde gått med kattene, men heldigvis hadde alle klart seg.

Les også: Påstår de finner deler fra kjøleskap og vaskemaskiner i russiske våpen

Vel hjemme var det på tide å rydde opp i både huset og livet. I dag er mye i orden, men minnene sitter igjen – både som lyder og bilder i hodet, samt kulehull i stueveggen. I tillegg til sin egen situasjon, er de også omringet av andre tragiske historier – fra de lange dagene med okkupasjon i området.

- Faren i nabohuset fikk slag, og han ble igjen da resten av familien evakuert. Da de returnerte hadde han dødd av sult, forklarer Alla.

Forholdene tatt i betraktning, er familien enige om at de har vært heldige som ikke mistet et eneste familiemedlem – hverken tobeint eller firbeint.

- Men hvorfor gjør de dette? Hele krigen føles ut som en misforståelse. Det er ikke bare at vi dør, men de dør også. Det er så meningsløst, sier Alla.