Du bruker en gammel nettleserversjon. Bruk en støttet versjon for å få en optimal MSN-opplevelse.

Ikke-ukrainske flyktninger dør mellom Polen og Hviterussland: - Jeg glemmer aldri da de lo av barna

Nettavisen-logo Nettavisen 21.05.2022 Morten Risberg
Ikke-ukrainske flyktninger dør mellom Polen og Hviterussland: - Jeg glemmer aldri da de lo av barna

Flykninger og migranter fra Afrika og Midtøsten forsøker fortsatt å ta seg inn til EU via Hviterussland. Der møter de livstruende leveforhold i skogen, og systematiske deporteringer. Bistandsorganisasjoner frykter for tap av menneskeliv i det de kaller en glemt krise.

– Jeg sliter fortsatt med å sove, sier senegalesiske «John» til Nettavisen.

Vi møter ham i forgården til flyktningsenteret i Bialystok, øst i Polen. «John» ønsker ikke å bli avbildet, og han vil heller ikke ha sitt ekte navn på trykk. Han er redd for at dette skal skade asylprosessen.

Det er en vakker, solrik vårdag i den polske storbyen – men «John» har et alvorlig, vaktsomt blikk idet han forteller hvordan han endte opp her.

Les alt om krigen i vårt Ukraina-studio her.

Skjebnesvangert valg

– Vi forlot Senegal for tre år siden – jeg og mine to brødre, starter han.

De slet med å finne seg jobb i hjemlandet, og ville forsøke å finne seg et nytt og bedre liv som studenter i Russland. Etter et par år forstod de likevel at det var liten mulighet for et varig liv der – grunnet vansker med å få permanent oppholdstillatelse, og rasisme.

– Så vi hørte at vi kunne reise via Hviterussland til Polen. Flere venner hadde klart å komme seg til Tyskland, og vi kjente flere som var på vei.

Januar i år bestemte de seg for å dra. Valget skulle bli skjebnesvangert for «John» og brødrene.

Som mange andre møtte de kun en vel bevoktet grense, og en ugjestmild skog. De gikk seg bort, og gikk tom for mat. Klærne var bløte, og kuldegradene krøp på hver kveld. Til slutt ble belastningen for stor.

– Begge brødrene mine døde der ute i skogen, forteller «John», som fortsatt går til psykolog – tre måneder etter at han ble funnet i skogen.

Han venter fortsatt på svar på asylsøknaden.

– Jeg håper å kunne fortsette studiene mine her i Polen, og etter hvert komme meg videre i livet sier han, før han går inn dørene til senteret.

Hybridangrep og brudd på internasjonal lov

«John» er bare en av mange tusen som til nå har forsøkt å nå EU via grensen mellom Hviterussland og Polen – en flyktningrute som fikk verdens øyne rettet mot seg mot slutten av 2021.

Hviterussland ble beskyldt for å tilby tilrettelagte pakkereiser og turistvisum til mennesker fra Midtøsten og Afrika, og Polen anså menneskestrømmen som et angrep i hybridkrigføring fra Hviterussland.

Polen ble på sin side kritisert for systematiske deporteringer, og å unnlate å gi internasjonal beskyttelse for de som anmodet om asyl.

Nettavisen møtte da flere flyktninger og migranter som kunne fortelle om gjentatte møter med polske grensevakter, og at de gang på gang ble deportert tilbake til Hviterussland, uten mulighet for å søke om asyl.

© Leveres av Nettavisen

UVISS FREMTID: Disse flyktningene vet ikke hva som venter dem, men budskapet på den ene plakaten er ganske klart. Bildet er tatt høsten 2021. Foto: Morten Risberg/Nettavisen

Mellom deporteringene forsøkte de å navigere seg gjennom en uoversiktlig skog, som endte opp med å kreve flere titalls menneskeliv da krisen stod på som verst. Blant annet brødrene til «John».

De som var for syke eller skadde til å deporteres – og småbarnsfamilier – var blant de utvalgte som gjerne fikk tilbud om asyl.

Fortellingene fra grensen mellom Polen og Hviterussland står i sterk kontrast til situasjonen som nå utspiller seg lenger sør - langs grensen mellom Polen og Ukraina. Siden starten av den russiske invasjonen har Polen nemlig tatt imot over to millioner ukrainere på flukt, og polakker landet rundt åpner dørene for menneskene i nød.

Skjult krise

Carina - en av bestyrerne ved flyktningsenteret i Bialystok – kan fortelle at senteret nå kun huser noen få ukrainske familier, samt «John» fra Senegal.

– Frem til i går hadde vi også en irakisk familie, hvor sønnen var lam. Men de reiste videre til Tyskland. Det er færre som kommer hit nå enn eksempelvis i november i fjor.

Nettavisen besøkte samme senter høsten 2021, og da var soverommene og forgården fulle av småbarnsfamilier og andre som hadde fått helseproblemer i løpet av reisen.

Ved synet av den tomme gårdsplassen er det lett å anse situasjonen som mindre prekær nå.

VOKTER: Denne grensesoldaten følger med på hvem som prøver å passere ulovlig. Foto: Morten Risberg/Nettavisen

Les også: Russland sier de er klare til å gjenoppta fredsforhandlingene

Men under overflaten er krisen på vei til å bli verre enn noensinne, beskriver Kalina Czwarnog, talsperson i Fundacja Ocalenie – en bistandsorganisasjon som har jobbet på grensen fra starten av krisen.

– Gjennom vinteren var det absolutt færre som forsøkte å krysse grensen. Da var det også stort sett unge menn. Men nå som været blir varmere, ser vi at det strømmer flere på – også barn, kvinner og familier, forteller Czwarnog.

Hun var selv nylig på feltoppdrag ved grensen utenfor Sokalka, og hun ble overrasket over hvor mange familier som trengte hjelp i skogene.

– Vi hadde 8 redningsoppdrag på 3 dager. Alle var store grupper fra Irak og Sudan. Antallet flyktninger begynner å ligne nivåene fra oktober og november i fjor.

I tillegg har vaktene og soldatene på grensen blitt mer profesjonelle, sier hun.

– De har mer utstyr og bedre trening, så de fanger opp flere folk enn tidligere. De har droner med varmesøkende kamera, som kan se flyktningene på bakken.

Ønsker ikke asyl

Nesten 4000 migranter og flyktninger har blitt fanget opp på grensen så langt i år, forteller talsperson for den polske grensevakten – Lt. Anna Michalska.

– Det går opp og ned, men bare i går registrerte vi 200 forsøkt på ulovlige passeringer.

Hun mener det er stor forskjell på flyktningene fra Ukraina, og de som tar seg over fra Hviterussland.

– De som kommer fra Ukraina flykter faktisk fra en krig, og de er takknemlige for å komme til et trygt land.

Den andre menneskestrømmen er ansett som et hybridangrep fra Hviterussland, påpeker hun.

– Hviterussland tilbyr turistvisum, og soldatene hjelper migrantene med å krysse grensen og klippe opp gjerdet. I tillegg ønsker de ikke å bli værende i Polen. Nesten alle forteller grensevaktene at de ønsker å dra videre til Tyskland.

Michalska hevder at samtlige på grensen får tilbud om å søke om asyl.

– Av 3500 var det kun 250 som ønsket å søke, sier Michalska.

Lurt til å ikke søke

Kalina Czwarnog i Fundacja Ocalenie ler høyt da hun hører denne påstanden.

– Selvfølgelig sier hun det. Men i realiteten blir mange deportert uten mulighet til å søke.

Organisasjonen hadde nylig kontakt med en flyktning som fikk søkt om asyl, men som senere valgte å trekke søknaden grunnet misinformasjon fra grensevaktene.

– Grensevakten hadde fortalt ham at hvis han søkte, så måtte han bli sittende på et mottakssenter i 18 måneder. Dette er løgn, mener Czwarnog.

Nettavisen har også hatt kontakt med en mann som nylig har forsøkt å krysse grensen to ganger. Begge gangene ble han nektet muligheten for å søke om asyl, hevder han.

Siste nytt fra Ukraina-krigen her

Historien til Hawar starter i Kurdistan, oktober 2021.

– Kurdistan og Irak er ikke et bra sted å leve, spesielt for yngre mennesker. Jeg hadde politiske problemer, og jeg følte jeg måtte forlate hjemlandet, sier Hawar på telefon fra et hemmelig skjulested i Hviterussland.

– Jeg ville dra til hvilket som helst land hvor jeg kunne bli værende. Jeg ønsker bare et rolig og enkelt liv.

Som mange andre i Irak fikk han nyss om ruten som gikk via Hviterussland med turistvisum. Han reiste til Minsk, og gjorde sitt første forsøk på å passere grensen i november 2021.

Pasienter på flukt

På veien møtte han en annen, kurdisk familie med tre døtre. To av de har en medfødt, arvelig tilstand kalt Maroteaux-Lamys sykdom, forteller han.

Sykdommen har foreløpig ingen kur, og pasienter krever regelmessige behandling for å unngå komplikasjoner.

– Vi er ikke i slekt, men jeg ser på de som en familie nå. Vi har vært sammen siden starten, og jeg blir værende med de til de er i trygghet.

Første forsøk var over etter kun 30 minutter. Da ble de oppdaget av polske grensevakter, som tok de til en politistasjon, forteller Hawar.

© Leveres av Nettavisen

FORLOT HJEMLANDET: Hawar med reisefølge i skogen. Foto: Privat

– De gjennomsøkte sekkene våre og alle eiendelene, før de tvang oss til å undertegne noen dokumenter som vi ikke forstod.

De fikk en natt på politistasjonen, før de dagen etter ble ført tilbake til den Hviterussiske grensen.

Opplevelsen var avskrekkende for Hawar og familien i følget. Og på dette tidspunktet hadde Hviterussland akkurat opprettet et midlertidig herberge i et varehus i nærheten av grensen. Der ble reisefølget boende i 4 måneder – helt til mars i år.

Dør i ingenmannsland

– Vi hørte forferdelige historier da vi var i varehuset. En kurdisk mann hadde dødd i grenseområdet, og vaktene hadde ikke gjort noe, hevder Hawar.

– Jeg har hørt om til sammen 15 mennesker som har dødd der i ingenmannsland. Ingen vet om dem – de er verken i Polen eller i Hviterussland. Familien savner dem, og ingen vet hvor de er.

Mars i år ønsket følget å gjøre enda et forsøk. De passerte grensen rundt midnatt, men ble fanget igjen dagen etter. På politistasjonen ble de denne gangen lovet et opphold på et flyktningsenter i Polen, men da bildøren åpnet etter en kort kjøretur, var de igjen ved grensen.

– De dyttet en eldre mann ut av bilen så han falt, minnes Hawar.

© Leveres av Nettavisen

TØFFE TAK: Vinteren har vært lang og tøff for flyktninger som forsøker å ta seg gjennom skogen mellom Hviterussland og Polen. Foto: Morten Risberg

Han opplevde de polske vaktene som sinte, og at de truet med vold om følget ikke gjorde som de sa.

På den hviterussiske siden ble de også nektet å forlate grenseområdet.

Hawar og familien var nå strandet i midten mellom to land, uten mulighet til å reise noe sted. Begge sider var voktet av bevæpnede soldater.

– Vi var i en veldig vanskelig situasjon. Det snødde, og det var kaldt. Vi varmet oss med åpne flammer, og fikk konstant røyk i øynene og lungene.

Det var spesielt ille for barna, forteller Hawar.

© Leveres av Nettavisen

TØFFE FORHOLD: Denne flykningen er godt pakket inn i boblejakke og sovepose under de ugjestmilde forholdene. Foto: Privat

– Barna gråt, og de gråt enda mer. De gråt konstant.

Følget gikk etter hvert tom for både mat og drikke. De polske vaktene nektet å hjelpe, selv når familien tryglet om hjelp.

Da forholdene var som verst, skjedde noe som Hawar aldri kommer til å glemme.

– Vi var bløte og kalde, og barna hadde det virkelig vondt. Vaktene bare lo av oss da de så hvor fælt vi hadde det. Det glemmer jeg aldri.

Etter åtte dager i grenseområdet fikk de hviterussiske vaktene sympati for Hawar og familien. De fikk deretter lov til å reise tilbake til Minsk, hvor de fortsatt befinner seg i skjul for myndighetene. Visumene har gått ut.

Hawar trekker en sammenligning til mottakelsen av ukrainske flyktninger.

– Vi ble dypt såret da vi så at Europa ser forskjellig på oss og ukrainske flyktninger. Landet vårt ble ødelagt av krig, og politiske og sosiale problemer, og mennesker har blitt drept i flere år, sier han.

– Vi føler lidelsene til det ukrainske folket, men de europeiske landene har gjort en dårlig jobb mot oss ved å gjøre forskjell på oss, sier Hawar.

© Leveres av Nettavisen

FARLIG: Dette barnet overlever sammen med foreldrene i svært tøffe forhold og har for øyeblikket en fremtid som er helt uviss. Foto: Privat

Lokal hjelper

Aktivisten Gosia Tokarska er enig med Hawar.

Nettavisen møter henne i skogen utenfor Hajnowka, som ligger få kilometere fra den Hviterussiske grensen. Skogen var viktig gjennomfartsår for de mange migrantene og flyktningene som kom seg over grensen i fjor høst.

– Vi hører fortsatt om mennesker som flykter gjennom skogen, selv om det er færre nå. Forrige uke stengte de enda et varehus i Hviterussland, og da kom det en stor bølge. Vi hørte helikoptre hele natten.

© Leveres av Nettavisen

TØFF VIRKELIGHET: Nettavisen møter aktivisten Gosia Tokarska i skogen noen få kilometer fra den hviterussiske grensen: - Bare sist uke hørte vi om en som hadde dødd i skogen. Foto: Foto: Morten Risberg/Nettavisen

Hun hutrer og har hendene i lommen. Vi er på en kort gåtur blant trærne, men de på gjennomfart må overleve i den kalde skogen i flere dager.

Selv bor Gosia og familien rett ved grensen, i den militariserte unntakssonen hvor bistandsorganisasjoner og journalister er nektet adgang. Da krisen stod på som verst, tok Gosia grep for å hjelpe menneskene i nød. Sammen med aktivistgruppen Grupo Granica rykket hun nesten daglig ut til de som var fanget i skogen – for å gi ut klær, mat, vann, og annet som trengtes. Én gang reddet hun også livet til en syrer som lå i myra med knekte ribben.

Nå er det likevel lenge siden hun hjalp noen.

– Det er færre som åpenlyst trenger hjelp. Flere blir fanget opp av vaktene på grensen. Men vi hører selvfølgelig om folk på gjennomreise. Bare sist uke hørte vi om en som hadde dødd i skogen. Det kommer ikke ut i media, men vi hører om det fordi vi er så nærme. Det er som om krisen er glemt, men den eksisterer fortsatt.

Hun blir synlig irritert når hun snakker om forskjellsbehandlingen mellom ukrainere og de som kommer fra Midtøsten og Afrika.

– Selvfølgelig føler vi med ukrainerne – av hele vårt hjerte – men jeg kan ikke unngå å bli sint når jeg ser hvordan grensevaktene hjelper ukrainere med å dytte barnevogner og bære bagasje, mens her oppe blir folk behandlet som dyr.

– Det er som om menneskene er verdt mindre fordi de har en annen hudfarge, sier hun, og snur seg ut mot den dype, øde skogen.

Annonsevalg
Annonsevalg

Mer fra Nettavisen

image beaconimage beaconimage beacon