Du bruker en gammel nettleserversjon. Bruk en støttet versjon for å få en optimal MSN-opplevelse.

Afrikas nye stemme skriver på kolonistenes språk

NTB-logoNTB 01.08.2017

Iallfall i Afrika, der bokanmeldere har reagert på at afrikanske ord står i kursiv i den engelske teksten – slik den også gjør i den norske – og forklares.

– Merkelig som det kan høres ut, så blir afrikanske forfattere som meg beskyldt for å appropriere afrikansk kultur, sier Obioma.

– Men engelsk er på en måte mitt morsmål også; jeg er fra et land som ble skapt av britene, der engelsk er det offisielle språket og det som brukes i utdannelsessystemet. Det er engelsk vi bruker til å navigere mellom stammespråkene på, til å kommunisere med hverandre, selv om min identitet og etnisitet er rotfestet i det afrikanske, sier han på telefonen fra et sted så langt unna Nigeria som præriestaten Nebraska i USA.

Brødresavn ble bok

Der er han assisterende universitetsprofessor i engelsk litteratur, etter å ha studert først på Nord-Kypros – det eneste landet i Europa som ikke krevde visum – så i USA. Det var under studietiden at skissen til debuten ble til fordi han savnet brødrene sine.

«Den forbudte elven» – som etter at den utkom i 2015 har tatt ham verden rundt og blitt Bookerpris-kortlistet – er nå ute på norsk på Font forlag.

Det er en medrivende og ikke minst språkfrodig skildring av familie og søskenkjærlighet. Men mørket senker seg over sidene når brødrene møter en gal mann som spår at eldstebroren skal bli drept – av en av dem.

Boken kan også leses som en skildring av en kulturs og sivilisasjons kollaps, sier forfatteren til NTB.

Forutbestemt skjebne

– I begynnelsen var bokens familie lykkelig, og så forstyrres dette av galningen. Dette er som igbostammen og britene. Selv om boken foregår i nåtid, speiler den sider ved igbokulturen som går tilbake til tiden før koloniseringen. Tydeligst kommer det til uttrykk i igbofolkets åndelighet, der de blander kristendommen med elementer fra den gamle religionen, hvor alt var forutbestemt, sier han:

– Noen ganger kolliderer disse verdenssynene, slik du ser i karakteristikken av moren. Faren er velutdannet, moren tror sønnens kropp ikke må begraves fordi han begikk selvmord og klangudene vil bli sinte. I Nigeria har du i hverdagslivet – i hver eneste person – en stor konflikt. Vi er vandrende konflikter! To verdenssyn som kolliderer, og det er denne kollisjonen som forårsaker ubalansen i systemet – og gjør afrikanske land ineffektive, sier Obioma:

– Vi prøver å praktisere to sivilisasjoner på én gang.

– Kunst først

Han er overrasket over at det er folk i Vesten som best ser dette budskapet i boken. Men også der leses boken hans ulikt, forteller Obioma.

– I Italia og Spania leste de den i en immigrasjonskontekst, og vil snakke om hvorfor afrikanerne reiser ut og om politikk. Er jeg i USA, er de opptatt av hva boken sier om rase – fordi jeg er svart. De mest objektive leserne, er i Vest-Europa og de skandinaviske landene, sier Obioma. Som anser romaner «som kunst», som lever farlig i en tid der folks oppmerksomhetsrekkevidde er kort og ordflommen stor.

– I vår tid er alle på sitt vis innholdsprodusenter, der de kan skrive endeløst på Facebook og Twitter. Jeg besøkte akkurat Monticello, Thomas Jeffersons eiendom. På hans tid ble det produsert få bøker, han leste bøkene sine om og om igjen. Slik er det ikke lenger. Folk leser ikke på samme måte, de ser ikke lenger estetikken i prosaen – som er årsaken til at vi skriver. Folk er mer interessert i aktivisme, om en roman tar for seg rase eller feminisme. Det er ingen god ting, sier Obioma:

– Når alt kommer til alt, så er fiksjon kunst. Det kunstneriske bør være det primære.

Hjertet i Nigeria

«Den forbudte elven» er rost for språket. Bilderikt flyter det i ofte lange setninger. Som i beskrivelsen av moren som er sint på sønnene: «Resten av dagen var mor en minelagt vei som eksploderte når noen gikk henne for nær». Eller i skildringen av den dødsangstnagede broren, som «naglet små ting til store kors» mens «vemodstanker hjemsøkte ofte hans melankolske sinn, på jakt etter krater de kunne fylle med sorg».

– Helt fra jeg var liten, var jeg alltid fascinert av bilder og motiver. I et av mine tidligste minner er jeg 6–7 år, og familien var ute og reiste og havnet i en storm. Jeg sa til foreldrene mine at «vi er som et egg som ruller på kanten av en tallerken og kommer til å falle ned». Foreldrene mine var forbløffet og lurte på hvor dette kom fra, ler han.

Det var hans amerikanske forlag som foreslo at han skulle bli boende i USA etter studiene. Det var lettere å promotere Den forbudte elven» derfra.

– Så jeg ble for boken min sin skyld, sier Obioma, som skriver på en ny og mytologisk roman, «An Orchestra of Minorities» som lander i 2018, og tror han én dag vil reise tilbake til Nigeria.

-Det er der hjertet mitt er.

Annonsevalg
Annonsevalg

MICROSOFT STORE

image beaconimage beaconimage beacon