Du bruker en gammel nettleserversjon. Bruk en støttet versjon for å få en optimal MSN-opplevelse.

Hege Storhaug svarer på hva vi får igjen for 1,8 millioner skattekroner

Nettavisen-logo Nettavisen 17.10.2017 Magnus Blaker
Nå har Hege Storhaug en ny lapp hengende ved sin egen datamaskin.

Dette er andre del av et intervju med Human Rights Service' (HRS) informasjonsleder Hege Storhaug.

OSLO (Nettavisen): I første delen av vårt intervju med Hege Storhaug snakket hun om hvordan HRS forholder seg til kritikken av fotoprosjektet  hvor de ba leserne om å sende inn bilder som dokumenterte hvordan den islamske kulturen endrer Norge. Svaret hennes kan kort oppsummeres slik:

- Hvis vi skal ta selvkritikk på noe, så er det for det første at vi ikke hadde tenkt på at folk skulle komme med en så nedrig tolkning av det vi forsøkte å få til. At det var mulig var ikke i våre tanker, når vi satt der med de beste intensjoner. Vi hadde ikke tenkt spesifikt på muslimer, men konkret på «hva er endringene». Er det noe kreativt som kan komme frem rundt kulturelle endringer.

- Vi har ikke fått gått gjennom alle bildene, men av det vi har sett så er det så mye kreativt og bra. Det eneste man kan kritisere av bilder er de som var med på aksjonen om å sende inn masse bilder til oss! Der skal vi samle opp og rett og slett se om vi skal levere til politiet, for der er det både trusler og slike ting. Men for de som tok prosjektet alvorlig, må jeg si at kreativiteten sto høyt.

- Men lærdommen var, og jeg har en plakat hengende ved PC-en min nå: «Husk på kynismen i samfunnet!» Hver gang jeg fremover skal skrive en artikkel, så skal jeg ha det med meg, sier Storhaug.

- Vi skal være en vaktbikkje

- Hele prosjektet sparket i gang en ny debatt, og det er trolig nå flertall på Stortinget for at dere skal miste statsstøtten deres. Hva får man igjen for 1,8 millioner?

- Nå har vel HRS produsert mer på dette feltet enn noen andre i de årene vi har holdt på. Det som er det triste å se tilbake på i de 17 årene vi har eksistert, er alle de viktige teamene vi satt på den politiske dagsordenen og tenke tilbake på det partipolitiske spillet som gikk på bekostning av barn og kvinner. Jeg tenker på dumping av barn og ungdom til opprinnelsesland, jeg tenker på henteekteskapene – vi snakker om tusener på tusener av liv som er ødelagt. Alt det som de unnlot å handle på, er det som gjør vondt i dag.

- Det var en IMDi-ansatt (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) som frimodig i en samtale med oss sa: «Hadde deres tiltaksforslag fra begynnelsen av 2000-tallet blitt fulgt opp, så hadde vi omtrent ikke trengt en integreringspolitikk i dag – vi hadde vært et helt annet sted». Det er det som svir, og det er mange på Stortinget som har veldig mye å svare på. Da tenker jeg ikke minst på Venstre, KrF og SV.

- Men hva får man igjen i dag?

- At de ikke slipper unna. Vi er en plagsom vaktbikkje, og det skal vi fortsatt være.

- Nå er det bred enighet om at æreskultur er et problem, og det tok 25 år fra jeg tok opp dette første gangen med de overgrepene som det medfører overfor kvinner og barn - det var æreskulturen som førte til opprettelsen av HRS i 2000. Men spørsmålet nå er: Skal dere begynne å handle politisk? Hva er episenteret for æreskulturen? De arrangerte ekteskapene, ikke minst når de inkludere transkontinentale henteekteskap. Stoppes de, å så kan vi kanskje om en eller to generasjoner se en reduksjon av den sosiale kontrollen og æreskulturen.

Hege StorhaugFoto: (): Hege Storhaug Foto: () © Leveres av Nettavisen Hege Storhaug Foto: ()

En hovedoppgave å realitetsorientere

- Det er der HRS er unik, fordi vi har så bred kunnskap som vi har. Vi har gjort banebrytende arbeid innenfor så mange felt – så vi er unike i det arbeidet vi har gjort, og har gjort feltarbeid i både Pakistan og Gambia, samt i sentrale land i Europa som Frankrike, England og Sverige - og vi har bygget opp et bredt kildenettverk med dem som virkelig jobber med problemene. Når vi får presentert et problem, kan vi ta det opp med lærere, politikilder, folk i NAV-systemet og så videre – og det har tatt veldig mye tid å bygge opp det nettverket.

- Men det betyr også at når et problem blir lagt frem, så har vi hele denne perioden stått på for å realitetsorientere politikerne. Det er det som er vår hovedoppgave! Vi er en politisk tenketank – men vi blir presentert som om vi er en integreringsaktør i seg selv. Det vi forsøker er å få andre til å handle. Vi presser på for å få frem forskning, presse på for å få relevant statistikk og politiske tiltak. Det er den viktigste rollen vår, og det kan dokumenteres at vi gjennom årene har lykkes, selv om vi overhodet ikke er fornøyde selv. Vi er tvert om dypt skuffet over det partipolitiske spillet som har vært så handlingslammende og dermed ødeleggende for sårbare individ. Da tenker vi selvsagt på grove overgrepspraksiser.

Derfor har de sluttet med rapporter

- En av tingene det har blitt snakket mye om i det siste er at dere har gjort veldig mye av dette tidligere, men at de siste årene har blitt en mer ensporet kritikk – det er lenge siden dere kom med en rapport, og at dere ligner mer på et meningsnettsted type Document.no. Hvorfor publiserer dere ikke flere rapporter?

- Jeg holdt på å le meg skatt da Trine Eilertsen i Aftenposten satt på Dagsnytt 18 og sa at «før leverte de rapporter og leverte relevant statistikk og deltok i debatter». Da tenkte jeg: Finn én artikkel i Aftenposten som sier ett positivt ord om rapportene og statistikkene våre! Tvert imot sprang de rundt og fikk med SSB på at analysene av statistikken ikke var god, og at vi var altfor generaliserende. De har kritisert oss nord og ned for alt vi har gjort, og nå er det plutselig så relevant!

- De første årene vi eksisterte utarbeidet vi veldig detaljerte tiltak. Vi gikk gjennom alt man kunne av lover og forskrifter, og kryssjekket. Ta en titt på tiltakene i «Feminin integrering» fra 2003 eller «Norske barn i utlandet» fra 2004. Men hva skjedde da? Tiltakene var for konkrete – fordi tiltakene da ble det HRS sine, ikke politikernes tiltak, da kunne de ikke ta i det.

Hege StorhaugFoto: () © Leveres av Nettavisen Hege StorhaugFoto: ()

- Så skjønte vi at vi ikke kunne gjøre det slik, men måtte legge tiltakene høyt opp i dagen, men i mindre grad formulere dem konkret– for da har byråkrater og politikere muligheten til å «oppdage» de geniale løsningene, og da blir det lettere implementert. Så i nye rapportert fokuserte vi vi mer på å legge ut om problemene, og er litt mer vage om tiltakene.

Denne rapporten fra 2015 er den siste HRS har publisert.Foto: (): Denne rapporten fra 2015 er den siste HRS har publisert. Foto: () © Leveres av Nettavisen Denne rapporten fra 2015 er den siste HRS har publisert. Foto: ()

- Og så var islamboka i 2015 en test: Den var uten ett eneste tiltak. Da var vi veldig spent, for hva skjer da? For det er jo alltid tiltakene våre som har skapt mest debatt. Så hva skjedde? Da kom kritikken om at vi ikke hadde noen tiltak! Så det var feil når vi hadde tiltak, og det var feil når vi ikke hadde tiltak.

- Folk leser ikke rapporter

- Dessuten kommer man til det punktet der man forstår at folk ikke leser rapporter. Det er for langt og folk har ikke tid. Det ser man på nyhetsbildet også – folk skal ha kort, kjapt – og aller helst på film på 30 sekunder - og i løpet av den tiden skal både problemet og løsningen være presentert.

- Vi var veldig redd for at våre rapporter skulle bli lagt i en skuff, slik rapporter ofte blir – så da vi lagde en stor rapport for Oslo kommune medprosjektpenger, ba vi om tilbakemeldinger, men hørte ingenting. I den rapporten tok vi opp nettopp mange av problemene vi hører om nå om dagen, med segregering av Oslo og økende problem i skolen og den sosiale kontrollen som brer om seg. Da begynte vi å skjønne: «Hvem leser rapportene, skal vi gjøre det på en annen måte?» Det vi har jobbet med hele tiden er å få ut et budskap. Presse politikerne til konkret handling.

- Det er noe med at de problemstillingene vi har påpekt de er der, og er enda større nå, og det må man få frem. Nå forstår folk til og med at det er en sammenheng mellom dårlig integrering og radikalisering. Skal man nå prøve å holde barna i Norge, eller skal man til enhver tid ha tusener på tusener av barn og unge i foreldrenes opprinnelsesland? En vet det er veldig dårlig for integreringen, og det er med på å bygge opp under æreskulturen og kontrollen. Og i ytterste konsekvens kan det føre til radikalisering fordi man faller helt utenfor det norske samfunnet. Skal politikerne begynne å ta det alvorlig? Eller har de fortsatt troen på at integrering bare går seg til over tid?

- Vi kan bare igjen og igjen ta opp alt det forsømte som politikerne ikke har turt å ta tak i. Vi kan rett og slett snu rapportbunken i perioden 2002 – 2015, og konfrontere politisk ledelse: Skal dere nå ta ansvar? Det har de ikke gjort, kanskje fordi de har vært redd for å bli kalt rasister, eller de forstod ikke de store kulturkollisjonene selve innvandringspolitikken deres skapte g dermed uoverkommelige integreringsproblem. Du blir rasist om du ønsker å holde barna på skolen. Sånn har holdningen vært. Det er diskriminerende å prøve å stanse foreldre i å bruke barna til å hente søskenbarn til Norge gjennom ekteskap. Vi har masse problemstillinger å ta opp med politikerne, vi trenger sannsynligvis ikke å skrive en rapport på ti år, for å sette det på spissen. Men det skal vi, og den neste blir nok ikke mer «lystig» enn de forutgående.

- Spørsmålet er bare hvordan vi skal presse politikerne enda mer fremover. Nå har vi en regjering som skal lage en plattform for fire år, og da kan det jo hende at HRS er litt i kulissene – det er gjerne slik det jobbes. Hver eneste regjering etter år 2000, har HRS satt sine fotspor i.

Skarpere tone

- Det jeg synes å ha sett, er at dere har blitt mer fokusert på å bare beskrive problemene, og gått i en mer kritisk retning – og flere som tidligere var vennlig innstilt, har snudd dere ryggen.

- Situasjonen blir verre og verre. Problemene er nå så åpenbare at omtrent ingen kan benekte de lenger: Integreringens falitt opp mot innvandringen fra æreskultur og den islamdominerte verden. Det betyr at konfliktnivået vil øke og øke. Debattnivået vil bli verre og verre. Det betyr igjen at det er mange som skal posisjonere seg for å prøve å holde seg i «de pene salongene». Vi skal gjøre jobben vår, og vår jobb er ikke å bli anerkjent og få priser i Norge. Og merk så dette: Nå som problemene er åpenbare for de fleste, er det kjekt å prøve å etablere noen syndebukker. Sånn har det vel alltid vært innen de fleste felt politisk.

- Men dere har et tilskudd nå som skal bidra til integrering. Bidrar dere til god integrering, eller fører den negative fokuseringen til at det blir enda vanskeligere?

Hege StorhaugFoto: () © Leveres av Nettavisen Hege StorhaugFoto: ()

- Vi er ikke enig i problemstillingen overhodet, premisset er fullstendig feil. Er kritikk av felt som er forsømt eller ikke fungerer, å skape «dårlig integrering»? Vil man bruke dette argumentet overfor Bellona: Nå må dere slutte å kritisere Stortinget for en dårlig klimapolitikk fordi det ødelegger for en god klimadebatt? Hva i all verden er dette for et tankesett? Hadde HRS’ tiltak innen henteekteskap, dumping av barn og kjønnslemlestelse blitt implementert da vi kom med dem, så hadde Norge integreringsmessig vært i stjerneklassen i Europa.

- Hvis det er slik at man ved å kritisere en ideologi, at det er med på å ødelegge livene til muslimer, da tenker man veldig galt. Den første som rammes av denne ideologien er jentene selv. Og spør jentene og kvinnene, som for eksempel blir tvunget inn i hijab eller som ikke får ta seg jobb hos de vantro i samfunnet. Kvinner som ikke får lov til å skille seg, men holdes i ekteskap. Kvinner som tvinges til å leve med en mann som har flere koner. Hvem er det som rammes? Skal vi begynne å snakke om de alvorlige problemene? Det er vi som tar i de reelle integreringsproblemene, og de er gjort veldig sensitive.

- Hvis det er slik at man ved å kritisere en ideologi, at det er med på å ødelegge livene til muslimer, da tenker man veldig galt. De første som rammes av totalitær islam er muslimske jenter og kvinner og de frihetsorienterte muslimene og de som er eks-muslimer. Og spør jentene og kvinnene, som for eksempel blir tvunget inn i hijab eller som ikke får ta seg jobb hos de vantro i samfunnet. Kvinner som ikke får lov til å skille seg, men holdes i ekteskap. Kvinner som tvinges til å leve med en mann som har flere koner. Hvem er det som rammes? Skal vi begynne å snakke om disse alvorlige problemene?

Til angrep på likestillingsombudet

HRS er spesielt oppgitt over likestillingsombudet, som nylig var fremme og ønsket en handlingsplan mot muslimhat.

- Det er vi som tar i de reelle integreringsproblemene, mens eksempelvis Likestillingsombudet ser en annen vei mens jenter og kvinner lider. Kanskje dere skulle konfrontere Hanne Bjurstrøm og hennes like: Hva har de konkret bidratt med for å løfte muslimske jenter og kvinner inn i friheten i Norge? Kanskje hun heller konkret burde sikre noen grunnleggende rettigheter til Norges mest undertrykte religiøse gruppe, de muslimske jentene og kvinnene som nektes frihet av sine egne, i stedet for å late som om disse de aller mest trenger er en handlingsplan mot angivelig «hat» mot dem? Er det et forsøk fra Bjurstrøms side på å slippe å snakke om ubehaget, slippe å snakke om eget svik overfor denne gruppen?

- Vi i HRS venter bare på at den første unge kvinnen på noen-og-tjue år som forteller at hun ble født i Norge og ble lemlestet, hva det gjorde med livet hennes – og at hun nå krever erstatning fra staten som sviktet å beskytte henne. Gjett om vi skal hjelpe henne!

- Vi er en plagsom vaktbikkje, og det skal vi fortsatt være, sier Hege Storhaug i Human Rights Service. © Paul WeaverNettavisen - Vi er en plagsom vaktbikkje, og det skal vi fortsatt være, sier Hege Storhaug i Human Rights Service.

Hva er egentlig integrering?

- Men hva er integrering? Hvis ikke realitetsorientering er et bidrag til integrering… Bare se på hva som skjer i Oslo øst. Hvorfor har dette kommet frem? Jo, fordi vi har en justisminister som har krev åpenhet fra politiet. Man får ikke målrettede tiltak på bordet, om man ikke vet hva realiteten er. Det er det som har vært problemet. Tåkeleggingen, tildekkingen. Nå som politiet slår alarm, kan vi få hele isfjellet på bordet?

- Nå synes jeg Stortinget skal begynne å svare på hva man ønsker å gjøre med problemene.

- Men hva er løsningen på den segregeringen man nå ser?

- Det er et fryktelig stort spørsmål, så svaret er en hel bok. Men det er helt klart at man må begynne helt nede. Du må begynne på barnehagen og se om foreldrene tar det ansvaret som vi mener er viktig. Vi ser at dette ikke fungerer i dag, og vi må opptre som et fellesskap.

- Faktum er også at det har kommet folk i tusentall til Norge som ikke ønsker å bli en del av oss, de etablerer en motkultur, og regningen for at de snudde ryggen til Norge sender politikerne til oss borgere som daglig gjør vår plikt overfor fellesskapet.

- Når vi snakker med styrene i borettslagene oppover i Groruddalen, så snakker de ofte om at noe av det de reagerer mest på er at småunger, 4-5-6-åringer, er ute på kveldene. Tenk deg selv alt vi ser gjennom fingrene på nå, fordi de har en annen kultur. Derfor setter vi ikke ned foten. Diskrimineringsspøkelset henger over tema som dette.

Hege Storhaug blir trist når hun snakker om arrangerte ekteskap.Foto: (): Hege Storhaug blir trist når hun snakker om arrangerte ekteskap. Foto: () © Leveres av Nettavisen Hege Storhaug blir trist når hun snakker om arrangerte ekteskap. Foto: ()

Mener de har folket i ryggen

- Når jeg hører dere snakke så hører jeg MSM og politikere som ikke forstår. Føler dere litt utstøtte og utenfor, og derfor at dere må stramme til budskapet enda mer?

- Nei, jeg opplever at vi har så mye støtte som vi aldri har hatt! Jeg ble for eksempel ikke overrasket i sommer, da YouGov-undersøkelsen kom som viste at 59 prosent mener det samme som HRS, nemlig at det er en «fundamental kollisjon mellom islam og verdiene i mitt samfunn». Kun 13 prosent er uenige. Majoriteten har vært på vår side, og det har de vært veldig lenge.

- Et annet eksempel er arrangerte henteekteskap. Hvor mange nordmenn, vestlige innvandrere og suksessrike ikke-vestlige innvandrere synes denne praksisen har vært en «fin» måte å drive innvandringspolitikk på, en praksis som bryter med grunnleggende verdier som likestilling mellom mann og kvinne?

- Vi fikk til en vekkelse med boka mi fra 1998 (Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap) og innslagene boken skapte i Rikets Tilstand. Men så kom disse «fra et visst hold» og begynte å snakke om diskriminering og rasisme, fremfor å gjøre noe med problemet. Norge burde for lengst vært ferdig med ideen om at integreringsproblemene i stort monn er at hvit diskriminerer svart. Det er nok langt mer komplisert enn som så. Vårt inntrykk er dessuten at nordmenn flest setter umåtelig stor pris på ikke-vestlige innvandrere som velger at de selv og barna deres blir en fullverdig del av det norske fellesskapet.

Annonsevalg
Annonsevalg

Mer fra Nettavisen

image beaconimage beaconimage beacon