Du bruker en gammel nettleserversjon. Bruk en støttet versjon for å få en optimal MSN-opplevelse.

De grusomme Papin-søstrene

Side 3-logo Side 3 19.11.2017 Pernille Tufte Radeid

Christine Papin (t.v.) ble sagt å være dominerende og holdt lillesøsteren i stramme tøyler. Foto: Wikimedia Commons() © Leveres av Side 3 Christine Papin (t.v.) ble sagt å være dominerende og holdt lillesøsteren i stramme tøyler. Foto: Wikimedia Commons() En bagatell fikk det til å klikke for den eldste Papin-søsteren. Likene var ikke til å kjenne igjen.

Le Mains, Frankrike, 2. februar 1933. René Lancelin, en pensjonert advokat skulle møte sin kone og datter til middag hos en familievenn som bodde i samme område som den velrenommerte advokaten.

Kona og datteren møtte aldri opp. Tiden gikk, og etter en stund bestemte Lancelin seg for å reise hjem for å se til familien sin. Kunne de ha glemt middagsselskapet?

Les også: Legenden om Svarta Bjørn

Monsieur Lancelin møtte en låst dør hjemme. Døren gikk ikke opp, og han banket hardt flere ganger. Ingen lyd. Ingen åpner. Nå begynner han å bli bekymret, har noe skjedd?

Lancelin bestemmer seg for å se inn gjennom vinduene. I det dunkle skinnet fra stearinlysene i stuen kan han skimte noe, en skikkelse? Han forstår at noe er galt, og kontakter politiet umiddelbart.

Politiet kommer, og må bryte seg inn i det fornemme huset med makt. De kommer seg omsider inn, og finner to personer liggende på gulvet. Det er ikke mulig å se hvem de to på gulvet er, de er slått til det ugjenkjennelige. Hodene deres er knust, og øynene er revet ut.

Likene av Monseur Lancelins kone og datter. Foto: Wikimedia Commons() © Leveres av Side 3 Likene av Monseur Lancelins kone og datter. Foto: Wikimedia Commons()

De to drepte identifiseres til slutt som René Lancelins kone og datter.

Noen har slått dem i hjel. Men hvem?

Politiet tror at gjerningsmannen fortsatt kan være i huset, siden døren var låst innenfra. Kan de to tjenestepikene også være drept?

Les også: Hvem drepte Jan Wiborg?

Politiet gjennomsøker det store huset, men finner ingen. De går opp trappen, og mot rommet til tjenestepikene. Først banker politiet på døren, men ingen åpner. Døren er ikke låst, så politiet åpner den forsiktig.

Inne i det lille soverommet ligger de to søstrene Léa og Christine Papin nakne i sengen, tett omslynget.

Først er politiet lettet over at de to kvinnene er uskadet, men oppførselen deres tilsier at noe ikke er som det skal. De oppfører seg merkelig, og fortsetter å holde rundt hverandre selv om politier beordrer dem til å stå opp.

De spør om jentene vet hva om har skjedd. Léa og Christine tilstår med en gang, og forteller at de drepte Madame og Mademoiselle Lancelin på grunn av dårlig behandling.

Det viser seg at en konfrontasjon mellom Christine Papin og Fru Lancelin var grunnen til det voldsomme sammenstøtet.

Christine hadde blitt så sint på sin arbeidsgivers kone at hun hadde slått henne med en hammer flere ganger. Christine hadde ropt til sin lillesøster Léa at hun skulle rive ut øynene på kvinnen. Det hadde hun gjort, og i tillegg gjemt øynene hennes i skjerfet den døde kvinnen fortsatt hadde rundt halsen.

Les også: Det grusomme parteringsdrapet i Askersund

Datteren Genevieve hadde kommet til, og lidd samme skjebne. Genevieve hadde blitt hugget med kniv, slått i hjel med hammer, og fått øynene revet ut slik som sin mor. Øynene til Genevieve ble riktignok funnet på gulvet ved siden av henne.

Christine var 27 år da hun ble arrestert, og søsteren Lèa bare 21 år gammel.

Jentene hadde jobbet som tjenestepiker for familien Lancelin i litt over ett år da drapene skjedde. Christine hadde begynt å jobbe for familien først, som kokke. Hun hadde i flere måneder spurt om de ikke kunne ansette lillesøsteren hennes, da hun savnet Lèa sånn. Familien trengte en kammerpike, og søstrene fikk endelig jobbe sammen. Jentene hadde et godt rykte, de var arbeidsomme, lavmælte, ærlige og gikk i kirken hver søndag.

Les også: Sunne-søstrene og Folie à Deux

Søstrene Papin hadde ingen hyggelig oppvekst. De var fattige, og faren var en fyllik som ofte slo dem. Da deres eldre søster Emilia var ni år gammel, voldtok faren henne.

Christine så voldtekten, og begynte angivelig å hate menn etter dette. Hun ble også besatt av å passe på lillesøsteren Lèa, og nektet å la henne være alene med både faren og moren.

Jentenes mor var en kuet kvinne, men etter flere år i et voldelig ekteskap klarte hun tilslutt å bryte ut og begjære skilsmisse fra mannen sin. Moren hadde ingen penger, så døtrene måtte bo på barnehjem i noen år.

Da søstrene var tenåringer hadde moren råd til å ha dem hjemme igjen.

Emilia, den eldste datteren bestemte seg for å bli nonne og gikk i kloster på denne tiden, og det gjorde at Christine og Lèa tilbragte mye tid sammen. Både moren deres og venner merket at Lèa ble en helt annen person sammen med Christine. Hun gjorde alt Christine sa, uansett hva det var.

Kannibalen fra Skara:«De fleste sier nok en gang i livet sitt at de aldri kunne ta livet av et menneske. Men når man vel har gjort det, er det ingen stor greie lengre»

Christine Papin hadde en meget dominant personlighet, og et sinne som bare vokste. Hun hadde store problemer med å ta i mot ordre fra andre, noe hun ofte snakket med søsteren om. De diskuterte også hvor dårlig de ble behandlet av Monseur Lancelin, og til slutt bestemte Christine seg for å lære ham en lekse.

Konfrontasjonen Christine nevnte for politiet handlet kun om at jentene ikke hadde vasket sengeklærne ordentlig, men i Christines verden var dette dråpen som fikk begeret til å renne over. Hun innrømmet selv i avhør at hun først hadde drept Madame Lancelin, og deretter familiens datter sammen med Lèa.

Jentene ble arrestert samme kveld som drapene skjedde og ble satt i hver sin celle. Lèa, den forsiktige og litt redde, klarte seg greit i fengsel. Hun gjorde som vaktene sa, og skapte ingen problemer.

Christine derimot, gikk inn i en slags psykose da hun fant ut at hun ikke fikk være med sammen med Lèa. Hun skrev brev hvor hun tryglet og ba om å få være sammen med søsteren, men det hjalp ikke. Politiet ville holde søstrene adskilt.

I juli 1933, fem måneder etter arrestasjonen var Christine så fortvilet at hun skrek, gråt og forsøkte å rive ut øynene sine med hendene. Hun ble lagt i tvangstrøye og sendt til et psykiatrisk sykehus. Hun nektet å spise, ville ikke sove og gråt hysterisk hele tiden.

I rettsaken fikk søstrene endelig se hverandre igjen, til pressens og nysgjerrige borgeres store begeistring. Dobbeltdrapet hadde fått stor oppmerksomhet i media, og flere teorier og usanne historier var spredt rundt hele landet. Selv om søstrene aldri innrømmet at de hadde et forhold, ble de fortsatt kalt «De incestuøse mordersøstrene».

Les også: Mimmi fra Röste, den tilbakestående mordersken

Da Christine og Lèa ble ført inn i retten, gikk det et gisp gjennom folkemengden som hadde møtt opp. De lignet ikke lenger på bildene fra arrestasjonen i februar syv måneder før. En avis skrev at de hadde aldret flere tiår mens de satt inne, de var tynne, bleke og slitne.

Christine ble dømt til døden i retten, og det ble bestemt at hun skulle halshugges i Giljotinen. Lillesøster Lèa ble bare dømt til ti års fengsel, siden retten mente hun ble styrt av søsteren.

Noen måneder etter rettsaken ble Christines dødsdom omgjort til livsvarig fengsel, som skulle sones på et psykiatrisk sykehus i Renne.

Etter rettsaken fikk aldri søstrene se hverandre igjen, og Christine nektet å spise og orket til slutt ikke å bevege seg. Hun døde i 1937, bare fem år etter drapene av en tilstand som heter «cachexie», som betyr å «svinne hen», i dette tilfellet på grunn av underernæring og muskelsvinn som følge av inaktivhet.

Lèa derimot, klarte seg fint i fengsel. Hun ble, akkurat som liten, en helt annen person uten søsteren og slapp ut av fengsel etter åtte år på grunn av god oppførsel. Hun fikk nytt navn, Marie, og skaffet seg jobb som stuepike på et hotell ikke langt fra der hun vokste opp.

Lea (t.v.) som Marie, cirka 40 år. Bildet til høyre er av en kvinne en filmskaper mener kan ha vært Lea. Kvinnen var dement og levde da på et gamlehjem i Le Mains. Hun døde i 2001. Foto: Wikimedia Commons() © Leveres av Side 3 Lea (t.v.) som Marie, cirka 40 år. Bildet til høyre er av en kvinne en filmskaper mener kan ha vært Lea. Kvinnen var dement og levde da på et gamlehjem i Le Mains. Hun døde i 2001. Foto: Wikimedia Commons()

Mange mener at Lèa Papin døde i 1982, men da en filmskaper ville lage en dokumentar om Papinsøstrene, trodde han at han fant henne på et gamlehjem Le Mains i 2001. Om det stemmer at det virkelig var Lèa, hadde hun vært 89 år gammel på den tiden. Se på bildene, tror du det kan være henne?

Kvinnen døde noen måneder senere. Hun var dessverre så dement at hun verken kunne bekrefte eller avkrefte at hun var Lèa, men sykepleierne kalte henne Marie, navnet hun fikk da hun slapp ut av fengsel.

Artikkelen er først publisert på bloggen True Crime Norge. Les også:

Innesperret: Historien om Blanche Monnier

Lesjasaken - forsvinningen, voldtekten og drapet på Ingrid Marie (14)

Sturebymordet: Mordet på Therese Johansson Rojo (15)

Papin-01 © Leveres av Side 3 Papin-01
Annonsevalg
Annonsevalg

Mer fra Side 3

image beaconimage beaconimage beacon