Du bruker en gammel nettleserversjon. Bruk en støttet versjon for å få en optimal MSN-opplevelse.

La 16-åringene være ungdommer i to år til

VG-logo VG 22.05.2022 Hans Petter Sjøli

La 16-åringene være ungdommer i to år til

© Foto: Tegning: MORTEN MØRLAND / VG

Å gi 16-åringene stemmerett i lokalvalg er å gjøre dem en bjørnetjeneste.

Publisert: 22.05.22 kl. 08:23

Det er iallfall lov å spørre seg: Er Arbeiderpartiets nylige ja til at 16-åringene skal få stemmerett i kommune- og fylkestingsvalg (hvorfor ikke i Stortingsvalg?) et keitet forsøk på å fremstå som kule og fremoverlente?

For stemmerett til 16-åringer er et unødvendig forslag – og virker som et svar på et spørsmål svært få rent faktisk stiller, og som er utredet ved flere anledninger etter forsøk med lavere stemmerettsalder i utvalgte kommuner. Solberg- regjeringen sa i 2018 nei til å gå videre med disse, og saken ble lagt i tung bero.

Alle vil vi være på ungdommens side for tiden. Vi lever i et ungdomsbesatt samfunn. Alle ønsker, for ikke å si kjemper om, å vinne ungdommens gunst. Lærerne tør ikke sette krav til dem lenger (hevdes det), og politikerne gir dem fritak for eksamen.

Ungdommen er den nye gullstandarden, bortsett fra når det handler om Stortingets pendlerleiligheter. Det politikerne gjorde da de var 23 (for eksempel) gjelder ikke helt, for de var jo så unge og uerfarne den gangen at de ikke visste verken foran eller bak på regelverket.

Men å avlegge stemme i valg skal de altså kunne gjøre, hele sju år før man er for ung til å forstå man ikke skal rote med skatten.

Jeg iler til med å si at denne kommentatoren også er på ungdommens side. Jeg har fire av dem selv, og de er selvsagt supre, alle sammen. Å få være sammen med unge folk i det daglige – lytte til dem, le med dem, lære av dem – er et sant privilegium, og det gjør oss middelaldrende smartere og mindre sløve. Å omgås og la seg inspirere av de unge er den beste metoden for å unngå å bli gammel, sur og nærmest psykopatisk endringsuvillig.

Men altså, det betyr jo ikke at de skal få lov til å stemme, to år før myndighetsalderen. Eller for å si det som det egentlig er: La dem slippe!

UNGE OG FRIE: Hvorfor skal de unge og umyndige belemres med ansvarsfulle voksenting lenge før de er myndige? Hvorfor tvinge dem inn i voksenlivets alvorsrom på et enda tidligere tidspunkt? © Foto: Shutterstock UNGE OG FRIE: Hvorfor skal de unge og umyndige belemres med ansvarsfulle voksenting lenge før de er myndige? Hvorfor tvinge dem inn i voksenlivets alvorsrom på et enda tidligere tidspunkt?

Å avgi sin stemme i et valg er det liberale demokratiets viktigste, for ikke å si helligste, handling. Det er stas å stemme. Høytidelig. Før i tiden trakk folk i finstasen da de møtte opp i landets samfunnshus og gymnastikksaler for å stemme med det partiet man var minst uenig med.

Det norske demokratiet var i utgangspunktet for de få. Velholdne menn over 25 år fikk stemmerett, og først etter lang tids kamp fikk arbeiderklassemenn og sannelig også kvinnene sjansen. I 1920 ble stemmerettsalderen senket til 23 år, og etter at krigen var over og alle var i demokratisk jubelrus, fikk til og med 21-åringene stemme. Deretter ble den i 1967 satt til 20 år, før dagens aldergrense ble fastsatt i 1978.

Når man er 18 er man myndig borger, og da er man stemmeberettiget (myndighetsalderen i Norge ble satt til 18 år i 1979). Det er et utmerket – og selvsagt – prinsipp.

Man skulle kanskje ut fra disse demokratiutvidende justeringene tro at et neste trinn nedover i alder nærmest er uunngåelig. Men det er jo ikke. Slikt er ikke naturgitt. Barndommen kan ikke oppheves; og skal den heller ikke. I de aller, aller fleste tilfellene er norske unger og ungdommer underlagt foreldrenes (kanskje ikke lenger fullt så) strikte regime, på alle livets felter.

De kan riktignok fra et gitt tidspunkt, med loven i hånd, foreta seg ting som foreldrene helst ikke vil vite om, men foreldrene skal og må gi dem husly, mat, klær og mobiltelefon – det er deres, vår, forbannede plikt, siden vi har brakt dem inn i denne verdens jammerdal.

Kort sagt: De som er under 18 er barn.

Og det er jo strålende. Voksenlivets strev, tyngende ansvar og rutinepregete gjøremål er egentlig ikke så mye å streve etter, iallfall ikke sett med en 16-årings rastløse, frihetlige og mer eller mindre totalt uansvarlige blikk. Hva var det de sang, rockerne (jeg husker ikke hvem), i gamle dager: «I hope I die before I get old».

Med det mente de sikkert at det å være voksen er skikkelig pyton.

Uansett – hvorfor skal disse belemres med ansvarsfulle voksenting lenge før de er myndige? Hvorfor tvinge dem inn i voksenlivets alvorsrom på et enda tidligere tidspunkt? Hva er det vi tror – at de ved å bli like ansvarsfulle som vi selv er/burde være, skal bli bedre ungdommer?

FOR TIDLIG? Stemmerett til 16-åringer er et unødvendig forslag – virker som et svar på et spørsmål svært få rent faktisk stiller, aller minst de unge selv. © Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix FOR TIDLIG? Stemmerett til 16-åringer er et unødvendig forslag – virker som et svar på et spørsmål svært få rent faktisk stiller, aller minst de unge selv.

Noen vil kanskje hevde at dette er å snu problemstillingen på hodet, og mer enn det: At det er en småsleip måte å argumentere på. For de unge vil jo stemme, får vi ofte høre; de vil delta i demokratiet, de vil gjøre sine plikter som gode samfunnsborgere.

Tja, vil de det? Eller er det noe unge dukser vil? Elevrådsledere, ungdomspolitikere, de gamle unge, slike som i stedet for å dra på fest og begå unevnelige handlinger sitter hjemme og blar i partiprogrammer eller i kommunale reguleringsplaner, eventuelt ser alle sesongene av «The West Wing» for andre gang sammen med mor og far?

Ikke vet jeg, men det jeg vet er dette: Ungdomstiden er livets rareste tid. Den er det som sosiologer og antropologer kaller en liminalfase; en periode av livet der man svever i luften mellom to steg i livets gardintrapp – mellom barndom og voksenliv.

Riktignok går ungdommene på skole, og er de litt fremme i skoa skjønner de at det er lurt å ta skolen sånn noenlunde på alvor, men utover det gjør de egentlig ikke noe som helst fornuftig. De sover ofte og lenge, de er inkonsekvente, de er kranglevorne, de er hemmelighetsfulle, ja, nesten ubegripelige, og av og til veldig, veldig søte.

De blir tidsnok voksne, og alle som har hatt ungdommer i hus vet at det skjer magiske ting med dem når de blir ca. 18 og nærmer seg voksenheten. De blomstrer og strutter, og trer inn i samfunnet som samfunnsborgere, med et pågangsmot og en energi som også de vil oppdage at svinner hen, gjerne en god del år før man selv tror at det vil skje.

Men før de er 18, er de fremdeles barn. Det er bra for dem, og for oss andre. Å senke stemmerettsalderen er å elevrådifisere ungdommenes ungdomstid.

Mens jeg skrev dette, kom husets 15-åring og en kamerat inn døren etter nok en avsluttet skoleuke. Jeg spurte: Hvis dere fikk lov, ville dere ha stemt i valget neste år? «Nei», svarte de, nærmest i kor, før de gled ned trappen for å spille Super Smash Bros. Et syltynt anekdotisk bevis på ungdommens herlig nærsynte og selvsentrerte tilværelse, jo da, men to lakoniske eksempler er bedre enn ingen.

Og så er det mulig å argumentere for at det at vi blir stadig flere eldre – eldrebølgen er allerede over oss – gir gamle grinebitere en uforholdsmessig stor innflytelse over samfunnsutviklingen (for ikke å si et solid stykke av budsjettkaka), og at dette kan motvirkes gjennom å senke stemmerettsalderen til 16 år.

Mon det. Som et kompromiss – det liberale demokratiets vakreste konstruksjon – kunne man ha foreslått en øvre aldersgrense for å stemme, eventuelt innført et slags kokometer som gir utslag med ditto bortvisning hvis velgeren på hyppig vis har frekventert visse nettsteder.

Skjønt, det er nok i overkant kontroversielt.

I siste sesong av den ualminnelig fine og intelligente TV-serien «Better Things» erklærer hovedpersonen Sam – når en av døtrene hennes kaller henne en «boomer» (altså en kjedelig og ferdigtenkt voksen som ikke forstår seg på de unges diverse bestrebelser) – at hun slettes ikke er en slik, tvert i mot: Hun er en ikke-boomer, hun er gøy og varm mamma, pent plassert i midt i femtiårene, som elsker å være både ansvarlig mor og kul kamerat. Og Sam har rett: Noen voksne klarer å beholde sin yngre ynde og lekne utforskertrang.

Min djerve og høyst ikke-empiriske påstand er at de voksne som klarer det, for alt i verden ikke ønsker å innlemme de unge i voksensfæren før tiden er inne. Arbeiderpartiets (og Venstres) forkjempere for 16-åringenes innmarsj i stemmelokalet gjør det motsatte, og prøver å være kule og fremoverlente og ungdommelige.

Men det er de ikke. Se dere i speilet. La ungdommen være ungdom. La 16-åringene få være i fred. Ok, boomers?

Publisert: 22.05.22 kl. 08:23

Annonsevalg
Annonsevalg

Mer fra VG

image beaconimage beaconimage beacon