Du bruker en gammel nettleserversjon. Bruk en støttet versjon for å få en optimal MSN-opplevelse.

Plateanmeldelse: Moses Sumney – «Græ»: Ville Moses!

VG-logo VG 15.05.2020 Marius Asp
TOPPSCORE: Moses Sumney høster lovord for sin nye plate. © Foto: ERIC GYAMFI TOPPSCORE: Moses Sumney høster lovord for sin nye plate.

Plateanmeldelse: Moses Sumney – «Græ»: Ville Moses!

Avansert, vakker popmusikk for hodetelefoner og gåsehud.

Publisert: 15.05.20 kl. 20:58 Oppdatert: 15.05.20 kl. 21:10

Det er ikke alltid biografiske forhold har så mye i en plateanmeldelse å gjøre, men la oss gjøre et unntak for Moses Sumney. 28-åringen tilbrakte sine ti første år som sjenert guttunge i California, med mor og far fra Ghana, og de seks neste fremmedgjort og ulykkelig i Accra, Ghanas hovedstad.

Vel tilbake i USA begynte han å skjerpe låtskriverklørne, med Sufjan Stevens, Beck og Solange blant skikkelsene i en jevnt voksende heiagjeng. Debutplaten «Aromanticism» var en dempet, nydelig affære, og ettermiddagskonserten på Øya 2018 huskes fortsatt med glede.

«Græ» er imidlertid et ganske annet beist enn forgjengeren – langt større, dypere, mer tilgjengelig og sterkere på de aller fleste vis. Del én av platen har vært ute siden februar, til stor trøst og nytte gjennom måneder med sosial distanse, mens de åtte siste låtene er ferske. Totalt 20 låter – og 20 veier inn i et univers du neppe har hørt maken til.

Som en nesten to meter høy, gjennommuskuløs afroamerikaner utstyrt med den ømmeste falsetten på denne siden av Curtis Mayfield, er det i utgangspunktet lite ved Sumney som lar seg presse inn i trange kategorier.

Et faktum han selv omfavner i tekstene sine: En intens motvilje mot å bli definert som det ene eller det andre – om det så resulterer i utenforskap – er drivkraften i dette lyriske universet.

I tråd med dette trekker musikken hans i et utall retninger. Fans av Kate Bush, Joni Mitchell og Björk – jepp, vi må opp på det nivået – vil garantert finne melodiske strategier og arrangementsmessige finesser å knaske på gjennom platen; en fiolinkaskade her, en tredjestemme der, et streif av dissonans mot nakkehårene nå og da.

Men «Græ» favner også gammel soul for nye tider («Cut Me»), kåt rock («Virile»), tenksomme ballader («Me in 20 Years») og låter som unnviker enhver streit sjangerbeskrivelse («Colouour», «Neither/Nor», «Bless Me»). Arca møter Aretha Franklin og Frank Ocean til middag med sjøutsikt og «Bitte Orca» på anlegget.

Det er umiddelbart vanskelig å se for seg noen erstatte Prince og hans ambisjoner, hans dødsforakt for sjangre og hans unike forståelse for hvilke kvaliteter «svart» og «hvit» musikktradisjon – i den grad disse begrepene gir noen mening – kan tilføre hverandre. Men Moses Sumney jobber med saken.

BESTE LÅT: «Neither/Nor»

Publisert: 15.05.20 kl. 20:58 Oppdatert: 15.05.20 kl. 21:10

Annonsevalg
Annonsevalg

Mer fra VG

image beaconimage beaconimage beacon